Statholdergaardens mat- og vinkjeller

Visste du at statholder, visekonge og generalguvernør er det samme? Nå vet du det. På Statholdergaarden har de gjort noen geniale grep i sin mat- og vinkjeller, som har gjort at stedet har blitt veldig populært. Her får du ti retter, eller rettere sagt ti smaksopplevelser, med fantastisk vinfølge til en overkommelig penge. Topp kvalitet på mat og drikke i rolige– og usedvanlig behagelige– omgivelser blir til sammen en magisk kveld.

Foto: statholdergaarden.no

Etter min mening den perfekte atmosfære for et måltid. Behagelig, varmgul belysning, god plass mellom bordene, supergode stoler, og svært lavt støynivå. De buede takhvelvingene skaper et rustikt og veldig trivelig inntrykk, og bidrar muligens også til at støynivået holdes lavt - til tross for harde vegger og minmalt med nips og tips.

Foto: statholdergaarden.no

Kjelleren på Statholdergaarden består av flere rom og ganger, slik at spisebordene naturlig er delt opp i mindre grupper. Det er noe eget med å være i et bygg fra 1640. Bent Stiansen åpnet restaurant her i 1994 og har drevet med hell siden.

Oppe i hovedrestauranten er omgivelsene ganske anderledes. Mindre rustikt, mer fancy og klassisk – og rett og slett så vakkert at man får lyst til å gråte...

Foto: statholdergaarden.no

Med slike omgivelser skulle alt være perfekt for å nyte et statholdermåltid i fred og fordragelighet. I kjelleren velger du den mye omtalte ti-retteren med vanlig eller oppgradert vinpakke, eller enkeltretter fra a la carte-menyen.

En ti-retter her, innebærer ti forskjellige smaksopplevelser. Noen av dem er kun små munnfuller, mens andre er litt større retter. Det er ikke så mye mat som man skulle tro, men så er også det noe av genialiteten med gastronomiske opplevelser – man skal alltid ha lyst på bare litt mer...

Etter en fiffig apertif av Tia Maria, bourbon og calvados som luktet godteri fra gamle dager (men som var mer frisk enn søt på smak), startet måltidet  med servering av de tre første smårettene.

Kalvecarpaccio, mør som smør og utrolig smakfull, med litt tomat- og mozzarellasalat. En empanados fylt med oksehale på løk- og wasabikompott. En "shot" av kald tomatconsommé med agurknoisetter (små kuler av agurk). En spennende start på kvelden. Til apetittvekkerne kom en Nigl Grüner Veltliner fra Østerrike.

Flere små høydepunkter sto for tur!  Hvem hadde vel visst at friterte løkringer kan smake slik? De ble servert sammen med asparges på litt "asparges royale" (en slags aspargeskrem med egg og ost, antageligvis).

Litt røkt kamskjelltartar var rullet inn i blekksprutpasta, og kom med en guddommelig beurre blanc, som vi ikke klarer å forstå hva kan inneholde. Alle ingrediensene kan umulig stamme fra denne verden. Det er greit at skikkelig smør, fløte og denslags virkelig gjør underverker, men dette var en saus utenom det vanlige. Vinen var en Serresin fra New Zealand på hundre prosent Savignon Blanc.

Potet- og vårløksuppe ble servert med makrellrillette (en grov mos, kan man kalle det), lakserogn og tørket tomat. På toppen litt hjemmelaget, flortynt potetchips.

En i vårt følge kommenterte til vår hyggelige servitør at det muligens var den beste suppa han hadde smakt, og fikk en andre omgang med suppe - denne gangen servert i en kaffekopp. Artig!

En liten hvilerett var herved på sin plass. Vannmelonslush med vodka og ferskenskum fungerte utmerket som en kjølig pause.

"Hovedretten" var honninglasert kyllingbryst og parmesanfylt kyllinglår fra Holte Gård. Kjøttet ble servert med en svært smaksintens maiskompott (som gir deg en aha-opplevelse når det gjelder maisens egentlige smak), vårens grønnsaker, noen fevé-bønner og salviesaus. Til kyllingen fikk vi servert en vin med det noe merkelige navnet Red Angel on the Moonlight. Vi stusset litt på navnet riktignok, men vinen, som er produsert i Venezia, var fortreffelig.

Norske oster sto for tur. En parmesanlignende sak av kumelk, en Haukeli-chevre (som var hakket mer eksklusiv enn den du får på butikken, mistenker jeg) og en blåmugg. Ostene ble servert med eplegele, akasiehonningglaserte valnøtter, balsamicoreduksjon og hjemmelaget knekkebrød.

Kombinasjonen blåmuggost, eplegele og valnøtt var som å dø og komme til himmelen. Antagelig. Vinvalget var Weingut Weinreider, Auslese, Welshriesling fra Østerrike.

Dessert, dessert, dessert! Jippi! En liten arm ridder med rørte jordbær, en smakseksplosjon av en rabarbrasorbet og en overjordisk, fløyelsmyk panna cotta med vanilje og mascarpone.

Panna cotta og creme brulée er to dessertord man er litt dritlei av å høre om dagen - det har gått inflasjon i dem rett og slett. Men hadde alle panna cottaer smakt slik, så hadde jeg ikke hatt noe problem med å spise det litt oftere!

Il Falchetto, Brachetto d'Acqui er en nesten knallrosa, perlende, passe søt dessertvin fra Piemonte. Den er alkoholsvak, men man drikker jo desto mer av den, fordi den føles som alle gode, søte barndomsminner samlet i en slurk... Jeg er så glad, så glad, tralalalalala... (og kanskje en tanke brisen?)

Man kan kanskje stusse litt over innholdet i menyen. Ikke en eneste fisk og ikke et eneste stykke rødt kjøtt? Hva slags ingredienser er det egentlig de har brukt? Men det er også det som er litt artig, at man får noen fullkomne smaksopplevelser også av enkle hovedingredienser som f.eks. potet eller tomat. Og det bidrar nok også til at prisene kan holdes såpass lave – og det heier jeg på! Vakkert og solid håndverk!

Foto: statholdergaarden.no