Den verneverdige, brune puben på Majorstua kan mer enn å skjenke øl. Hadde aldri falt meg inn å legge en bedre middag akkurat dit. Men de har jaggu lagt menyen på både et kreativt og høyt nivå. Foruten det faktum at kokken i et distré øyeblikk hadde saltet jordskokkpuréen både to og tre ganger, var maten både morsom og veltilberedt. Flaks for meg at det var skikkelig lenge siden jeg hadde spist ørretfilet med andefettemolusjon, gjøkesyre og nøttehippen gitt!
Da jeg satte meg til rette i de brune lokalene, var jeg nervøs for at den forestående halve timen ville bli ganske lang. Så mye for tidlig hadde nemlig jeg troppet opp til middagsavtalen. Jeg ble imidlertid positivt rykket til våkenhet av den innholdsrike og spennende menyen.
Oppsiktsvekkende interessant meny!
For matentusiaster er finlesing av menyen mye av gleden ved en bedre middag. Ikke sjelden blir man lettere opphisset av å scanne overdådige og detaljerte beskrivelser av de kulinariske høydepunktene. Jeg hadde bare ikke forventet det på en brun pub som Den gamle major!
Menyen hadde i tillegg pen layout, pent papir og var i grunnen en fryd for en grafisk designer. Iallefall sammenlignet med mange av konkurrentene. (De grusomme orddelingene var imidlertid til stede her, slik som på samtlige andre norske menyer jeg noensinne har lest... Eller skal jeg si ord delingene..?)
Begrenset utvalg – forseggjort mat
Middagsmenyen kunne skilte med tre forretter, hovedretter og desserter. Et begrenset utvalg er i utgangspunketet et godt tegn. Valget falt for min del på ørreten og blåbærkake med hvit sjokolade til dessert. Begge rettene spennende og svært smakfulle.
Ørreten var pent stekt, og tilbehøret velltillaget. Helt fantastisk god kålrulade med ørretfarse!
Jordskokkpuré er muligens noe som begynner å bli knøttlite oppbrukt? Smaken er veldig karakteristisk og jeg merker at den er i ferd med å bli litt slitt.
Men for all del, puréen passet godt til fisken – hadde det ikke vært for at kokken hadde saltet den en gang for mye! Ingenting ødelegger mat slik som for mye salt – dessverre. Og når smaksløkene på tunga begynner å slå krøll på seg, er det ikke spesielt behagelig.
Vi sees snart igjen!
Men, når det er sagt, én feil kan man alltids unnskylde. Feilen var lett å sette fingeren på, og servitøren fikk beskjed. Forhåpentligvis tok kokken det til følge slik at neste gjest fikk helt perfekt mat! Jeg gleder meg oppriktig til å besøke Gamle Major igjen – for å spise! Jeg er svært nysgjerrig på om dette nivået er gjennomgående, i så fall blir jeg nok stamgjest.
 |
| Majoren kunne også tilby lam, som av mine venner fikk gode kritikker |
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar