 |
| Foto: Le Canard / lecanard.no |
Seks retter som ble til elleve
Og så gir det alltid en god følelse når du "bare"har bestilt en seksretter, og så blir du i virkeligheten servert elleve. Da føles det som om man får svært mye for pengene. Og det gjør man definitivt også på Le Canard hvis man er litt over middels interessert i mat. Og har man først fått diagnosen uhelbredelig matslave, gir det en helt egen euforisk følelse å oppleve mat av denne klassen i slike omgivelser.
Prisen for den ultimate kulinariske lykke
Når gliset henger seg opp for hver lille bit man tar, og man lukker øynene mens man tygger, og man tenker at man må ha kommet til himmelen – den følelsen er vanskelig å sette en prislapp på. Men er man ikke nødvendigvis sååå lidenskapelig opptatt av mat, og like gjerne kunne spist på Ali Baba (som forøvrig har veldig god mat), da blir det selvsagt latterlig å skulle bruke fire-fem tusen kroner for ett eneste måltid for to. Men det er jo tross alt jul bare et par ganger i året...
Før den egentlige forretten ble vi servert en apetittvekker. Den besto av en relativt raus porsjon med røkt Salma-laks, som visstnok også var gravet i rødbetjus, samt tynne flak av rødbeter smakssatt av en asiatisk type te med kraftig røykaroma. Ved siden av var frisk brønnkarse, og en liten valnøtt som smakte slik som valnøtter faktisk burde smake, noe de dessverre aldri gjør når du kjøper dem på butikken...
Alain Rougié går for å være verdens beste produsent av foie gras. Jeg har forsøkt å undersøke litt på nettet i håp om at "verdens beste produsent" også innebærer visse etiske retningslinjer i produksjonen, men har ikke kommet til bunns i det.
Foie gras er egentlig en vare jeg har sluttet å kjøpe, etter å ha sett hva produksjonen innebærer for fuglene. Jeg håper jeg blir tilgitt for denne sprekken... Man er tross alt oppdratt med at man spiser opp det man blir servert, den sitter godt i den barnelærdommen der.
Foie grasen ble, som seg hør og bør, servert med noen korn salt på toppen, samt ristet brioche, urtesalat, syltet rabarbra og grønn rabarbra-"majones". Søt vin er vanlig følge til foie gras. Vi fikk en herlig en fra den østerrikske produsenten Kracher.
Asiatisk inspirert sjøkreps fra Frøya
Kanskje måltidets aller største høydepunkt. Med inspirasjon fra Asia, var sjøkrepsen komponert med både søt og syrlig mango, bok choy og en fantastisk skalldyrreduksjon. Ikke så mye mer å si om den saken. En sånn type opplevelse som man må være med på for å fullt ut forstå. Perfekte smaker.Jeg tenker alltid at man skiller de virkelig gode kokkene fra de ganske gode kokkene på evnen de har til å salte maten riktig. For mye salt, og det overdøver de andre aromaene på en grusom måte. For lite salt, og ingen av de andre smakene kommer til sin rett – og man blir frustrerende utilfredsstilt. På Le Canard kan de å håndtere saltbøssen!
Måltidets eneste fisk var heller ingen skuffelse. Hva den sjyen var laget av, annet enn rødvin, aner jeg ikke, men ser for meg at det har tatt litt tid å lage den. Det er gjerne sausene, mer enn noe annet, som virkelig skiller god restaurantmat fra det man lager hjemme. Å skape konsentrert, flytende smak er et eget fag!
En liten kule ferskensorbet badet i cava sørger for at smaksløkene renses og gjøres klar for måltidets andre fase
Relativt tradisjonelle smaker til dette lammet, som hvitløk og rosmarin. Lammefilet, en bit indrefilet og et "ribbestykke", marmorert med smakfullt fett og persille-crust på toppen. Utrolig saftig! Konfiserte sjalottløk ga en søtlig balanse til retten.
På dette tidspunktet i måltidet begynte man å bli både mett og litt brisen, så hvilken vin som ble servert til, gikk meg hus forbi. Mener den var argentinsk. Godt var det iallefall. Skvetten med vin som man får i glasset ved serveringen av maten er relativt beskjeden, men når de konstant fyller på for hver femte slurk du tar, så er det vanskelig å holde seg edru særlig lenge..
Fem oster lagt opp på rad og rekke sørget for overgangen fra saltmat til dessert. Jeg er ganske sikker på at det var fem biter, selv om jeg tidvis telte ti foran meg. Nok en gang de ørten glassene med vin som spilte meg et puss.
En geitost, som jeg skal innrømme at jeg hadde litt trøbbel med å venne meg til smaken av. Er vanligvis glad i geitost, men akkurat denne var litt sær. De fire andre kumelksostene gikk imidlertid ned på høykant. En fast, tørr versjon, to mer flytende varianter og én blåmugg. Jeg synes servitøren sa noe om "den eldste blåmuggosten", og det kunne forsåvid se sånn ut, men den smakte friskt og salt.
Og som om man ikke var artig nok fra før, serveres ostene med to forskjellige typer vin; en hvit til de to første ostene og en fyldig, kirsebæraktig portvin til de tre siste.
Man hopper selvsagt ikke RETT til desserten. Man må da ta det rolig! En aldri så liten pre-dessert, som servitøren kalte det, kom i form av en liten pistasie-mousse-ting og litt melkesjokolade-is, begge basert på Valhrona-sjokolade.
Hoveddesserten besto av en særdeles fyldig ostekake med pasjonsfruktgelé, servert med bananis og banancrisp, og var definitivt verdt ventingen. Er ikke verdens største ostekake-fan, da jeg synes det blir litt voldsomt og kvalmende, men denne her kunne jeg også med glede svelge unna. Den smakte faktisk veldig ost, og det mener jeg må være litt av poenget. Til desserten fikk vi en Asti fra Piemonte.
Skulle det være noe negativt å pirke på, så måtte det vært følgende: Å bli servert samme puré til to ulike retter (God forbid!). At spotene i taket ikke akkurat gir den mest romantiske lyssettingen, noen lampetter på veggene hadde vært å foretrukke for min del, men mulig det er en god tanke bak det. Og til slutt, en litt rotete garderobe. Men jeg har ikke tenkt å ta en Fosnes-Hansen. Jeg er strålende lykkelig og fortsatt mett ett døgn etter!
Hva Michelin sier om Le Canard:
"Imposing red-brick villa with bar, lounge, stylish candlelit dining room and fabulous wine cellars for private dining. Seasonal menus feature well-judged, modern interpretations of classical combinations and are precisely executed, using fine Norwegian produce."
1 kommentar:
Du store tid! Selv om jeg egentlig er mett nå, kan jeg nærmest kjenne smakene av hver rett.. du beskriver maten på en helt himmelsk måte Kristine - nesten så jeg føler jeg har vært der selv! Og jeg skjønner du ble både brisen og mett av denne menyen, jeg hadde nok trillet ut av restauranten - bokstavlig talt! Jeg både vil og skal dit en dag, det er helt sikkert :) Ps. sikker på at du ikke bare skal ta over etter Fosnes Hansen? Dette var jo matskribentkunst av ypperste klasse!
Legg inn en kommentar