 |
| Restaurant Oscarsgate. Foto: Bjørn Erik Pedersen |
Mange, masse, mye
Allerede tidlig i måltidet skjønte jeg at det ville være fåfengt å forsøke å huske eller notere hver eneste lille detalj i alt det vi fikk servert. Ikke minst forstyrrer det også ens egen flyt i matopplevelsen. Men noen stikkord og noen bilder fikk jeg likevel lagret på telefonen, nok til å kunne oppsummere!
En lang oppvarming
Før vi i det hele tatt fikk menyen, hadde vi satt til livs et glass Terre de Vertus blanc de blanc champagne, samt seks små smaksopplevelser, deriblant løyrom på flatbrød med Oscarsgates egen rømme på tube, kroketter med trøffel, potetchips med kaviar, og to biter av henholdsvis hellebarn og ishavsrøye dekket i røkt skum. De siste bitene skulle fiskes ut med en liten gaffel og dyppes i rødbet- og ingefærkrydder. En ganske voldsom røksmak for å være en apetittvekker, men definitivt interessant, særlig til smaken av ishavsrøya.
Den aller beste av de første smårettene var likevel røkt makrell servert med blant annet frossen dill og diverse annet grønt – forfriskende herlig og kaldt! Så når man da endelig får menyen og har valget mellom a la carte og kokkens smaksmeny bestående av rundt ti ulike småretter, er det fryktelig enkelt å la valget falle på det siste. Du ønsker å fortsette paraden av små, smakfulle forundringspakker, og håper at den ingen ende vil ta.
 |
Kamskjell og hummer med estragonemulsjon, tørket og syltet sopp, fritert løk
|
 |
| Villaks med soya- og yuzuvinaigrette, sorbet, agurk, reddik og jeg vet ikke hva.. |
Glad i havet
Helhetlig sett var menyen mest fisk- og sjømatbasert, og følgelig også var hvitvinene fremtredende, noe som passer meg utmerket. Biengarten Riesling 2007 fra Christmann og Sancerre Les Mont Damnes 2010 fra Pascal Cotat var de to første. De to kjøttrettene var kalv (tartar og roastbiff med skogsopp og trøffel) og lam (filet og pølse med selleri og neper). Til kalven serverte de forøvrig Hesjeøl brygget i Drammen; et rødlig og krydret øl som passet utmerket til de jordlige smakene i kalveretten.
Tendensene som gikk igjen var mye grønt i form av urteemolusjoner og -supper, røkt smak og ulike typer skum. Til og med hvileretten var en urtesorbet med smak av persille (men funket fantastisk bra sammen med kald og syrlig tindvedsuppe!) Sort trøffel var også en gjenganger i opptil flere av rettene. Skal man være riktig 3-stjerners-Michelin-kjip så kan man kanskje argumentere for at noen av rettene ble en smule like i smak og fremtoning på et tidspunkt, men det er nok også et resultat av at vinene som ble servert skulle stå til flere enn én rett noen ganger.
 |
| Blomkål, blomkålpuré, fritert blomkål og sort trøffel |
Slik torsk skal tilbredes!
Den mest forglemmelige retten var kanskje torsken som kom med neslesuppe, som etter både sjøkreps i persille (som tok persille til et helt nytt nivå!) og krabbe/sei i røkt melk, ble litt anonym og bremset ned overraskelsene noe. Når det er sagt; konsistensen på nettopp den torsken har brent seg fast i minnet, og har satt en ny standard for tilberedning i mitt hode!
 |
| Usynlig lam! Men smakene var definitivt ikke godt gjemt. |
Aldri nok med én dessert
Av to desserter, utmerket den siste seg for min del; toffé med salt, bringebærmousse, sjokoladesaus og den tidligere omtalte friterte kula fylt med sjokoladeganache. Til denne ble vi servert et glass Tokaj 5 Puttonyous 2001. God damn! Og når man tror man har fullført løpet, fortsetter likevel overraskelsene å strømme til bordet i form at "sjokoladesigar" liggende i en eske med røyk, ferskpresset Granny Smith-jus, hjemmelaget konfekt (hvit sjokolade med bringebær- og pasjonsfruktfyll er ikke det verste jeg har fått!).
Og – i det du konstaterer at du virkelig ikke har plass til en eneste flortynn mintsjokolade, står det plutselig to mørke sjokoladetrøfler på bordet i en liten skål med kaffebønner... Og – i det du er i ferd med å forlate åstedet, kommer en hilsen fra kjøkkenet i en liten papirpose; gravet laks og sennepssaus.
 |
| Jordbær og rabarbra under vaniljelokk med "eggeplomme" fylt med mousse |
 |
| Sjokoladeporno. Vanskelig å finne ord. |
 |
| Sjokoladesigar og friskpresset eplejus |
Stavmikser er sexy!
Ja, vil liker Bjørn Svensson, selv om han er svensk! Vi så stadig hans mørke (eller skal vi si lyse!) hode bevege seg konsentrert rundt inne på kjøkkenet. Han leker ikke restaurant, nei. For oss som er litt mer enn middels interessert i mat, er jo det å få et glimt av Bjørn Svensson litt sånn frydefullt kjendisskummelt... Og for jentegourmetnerder som meg er menn som virkelig kan kokkelere langt sexyere enn menn som kan mekke eller synge eller slåss.
Full sørvis
Det øvrige personalet er relativt formelle, som seg vel hør og bør på de litt finere spisesteder. For min del gjør det ikke noe om de som serverer tar seg litt god tid og kommuniserer på et litt mer jovialt vis. Jeg foretrekker det litt løsere, litt mer personlig. Samtidig elsker jeg også den profesjonaliteten som blir utvist på Oscarsgate, oppmerksomheten, serviettbrettingen, det å aldri mangle noe som helst! Ikke et feilskjær så langt øyet kan skue.
Fire forskjellige personer var innom vårt bort til ulike tider, og selv om jeg trives best med å forholde meg til én fast person eller to, så er nok det tilnærmet umulig med så mange retter! Et velsmurt maskineri er Oscarsgate definitivt! Han som antageligvis var sommelier, eller iallefall hovedansvarlig for drikke, hadde glimt i øyet og et behagelig vesen. Svært dyktig og tilstedeværende.
Stjernekvalitet
Det er jo litt trangt og intimt i lokalene i Pilestredet, men flytting er vel forestående. Vi er spent å se i hvilken gate Oscarsgate ender opp, om de utvider, om de endrer – og om de etterhvert får den andre Michelin-stjerna. Uten å ha alt for mange Michelinopplevelser å sammenligne med, så tror jeg ikke det er helt ufortjent! Denne matopplevelsen går iallefall sent i glemmeboka for min del. Å, jeg blir så glad!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar