 |
| Foto: Restaurant Eik |
Eik leverer, og har alltid levert, god mat til en overkommelig penge synes jeg. God mat og god service er det viktigste ved et restaurantbesøk – definitivt.
To av våre servitører denne kvelden var på opplæring, men de gjorde en svært god jobb. Spørsmål som ble sendt i deres retning ble besvart uten nøling. Det liker vi.
Etter et glass Mercier Champagne var vi i gang. En apetittvekker kom kjapt fra kjøkkenet, som seg i grunnen hør og bør på restauranter av en visst nivå. En buljong med oksehaleterrine. Ganske så smakfullt, herlig buljong, men terrinen var kanskje en tanke trå å tygge?
Første rett var vakkert anrettet kamskjellsashimi med rognmajones og tobikorogn, sammen med en Riesling fra produsent Eva Fricke. Ikke for ofte man hører kvinnenavn i den forbindelse. Morsomt!
Litt for kraftig fiskesmak på majonesen for mitt vedkommende, litt mindre av den (eller helst litt mildere majones servert i samme mengde) og kamskjellene ville kanskje kommet mer til sin rett. Kamskjell smaker ikke kjempemye når det er helt rått. Man må anstrenge seg litt, konsentrere seg, for å plukke opp den supersubtile, søte smaken av rått kamskjell. Foretrekker kanskje en lett karamellisering dersom jeg måtte velge.
Fra kvinnelige vinprodusenter gikk vi over til norske! Cuvée Eik 2009 Bourgogne Aligoté fra Kristin og Jan Fredrik Borge fulgte med skreien.
Fisken ble ellers servert med spinatpuré, kapers, vaktelegg og "papir" med solsikkekjerner. Og ikke minst den tidligere omtalte ansjossanden.
"Sanden" var laget av maltodekstrin, et pulver utvunnet fra stivelsesholdige råvarer og, i dette tilfellet, smakssatt. Artig, artig, men synes vel ikke det tilførte retten så mye av verken smak eller konsistens. Gode smakskombinasjoner i denne retten, men synd at mitt fiskestykke var en tanke for salt.
Deretter var det duket for en fantastisk hvilerett med litt ekstra snert: Yoghurt sorbet med rosmarin. Genial!
Så, måltidets høydepunkt; svinenakke fra Stange, med saltbakt sellerirot, confitert potet, løkring og sennepssjy. Med Zenatos 2009 Veneto rødvin ble dette en skikkelig smaksbombe.
Et fat med sjenerøse mengder ost, aprikossyltetøy og en helt herlig tomatkompott markerte overgangen fra salt til søtt. To viner fulgte:
Banyuls Vin Doux Naturel 2009, M. Chapoutier og J. L. Wolf, Wachenheimer Riesling Kabinett 2010.
Til dessert fikk vi en variasjon av nype, med nypeis, -mousse og -gele. Delikat smak av mandel og myke gojibær. Har aldri fått servert helsebæret goji i forbindelse med gourmetmat, så det var en ny vri!
Også til desserten ble det servert to glass vin; Oremus Tokaji, Late Harvest 2007 og La Serrra Moscato di Asti 2012. Jeg elsker jo dessertvin, men synes likevel at vinmengdene var litt i drøyeste laget, samtidig som at matmengden var slik at metthetsfølelsen ikke kom før etter osten. Jeg trives godt med den mengden mat, men ikke regn med å bli stappmett dersom du velger tre eller fire retter i stedet for femretteren.
Det eneste som er påfallende negativt for meg når jeg sitter på Eik, er atmosfæren. Det var veldig kult med de store matbildene for noen år tilbake, men nå synes jeg det er en tanke utdatert. Likevel er det største problemet lyssettingen. Det mangler fokuslys over hvert bort, eller på bordet, noe som gjør lokalet lite stemningsfullt. Jeg er nok over gjennomsnittet opptatt av lyssetting, men for meg er "hyggeligheten" og kosefaktoren en ikke ubetydelig del av et bedre måltid.
Oppsummert er det dette som kjennetegner Eik for meg: Veldig god og absolutt nyskapende mat, mye vin for pengene, samtidig som de tar service på alvor. Jeg liker fortsatt Eik veldig godt, rett og slett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar